En dag om ikke så altfor lenge, forhåpentligvis, dumper det en laptop ned i postkassa mi. Mulig jeg har for liten postkasse, men jeg regner da med postkontoret tar seg av den saken -man må jo stole på systemet, ingen forsinkelser, ikke no tull, det er jo sånn verden fungerer. Den dagen har også det store internettet sannsynligvis funnet det for godt å sveipe innom den nye leiligheten, med en hastighet som makter å takle tre late samboere som gjerne vil slippe å reise seg fra sofaen for gå de ti minuttene det tar å slentre bort til skolen kun for å drive dank på facebook og sjekke mail.
Nå er det bare ti dager igjen, etter en fin utsettelse på ja..akkurat ti dager. Ti dager til med bare de aller nødvendigste gjøremål på nett. Frem til da råder latskapen, selv om vi alle gjerne stikker å trener, går på foreslesning, på jobb, går på byen eller stikker av gårde for å se om trærne i skogen fortsatt har skjegg.
Det er nemlig noe med det,noe ikke bra -å sitte på skolen, alene på kvelden med sulten i magen og tanker om å bryte seg inn i kantina for å slippe å drikke den dyre og mildt sagt vonde kaffen fra automaten i gangen. Jeg har gjort det før, så altfor mange ganger, men nå er det slutt. Man glemmer seg bort, blir sittende i timesvis mens man gjør alt annet enn det man dro dit for. Glemmer å betale husleia, mobilregninga og strømmen, men har til gjengjeld lest alt av nyheter i alle nettaviser, sendt en “blomst” til noen man ikke har snakket med på lenge på facebook og pratet om alt og ingenting med venner på msn. Det man skulle gjort husker man på når man er tilbake i den trygge varme leiligheten, helst under dyna -og da er det ingen vei tilbake. “Jeg tar det i morgen!”
Om ti dager kan jeg erobre verden på ti minutter!
